Papir før kamera
Når jeg underviser i akselinje og blikkretning, begynner vi sjelden med kameraet. Vi begynner med et A4-ark og en blyant. Du tegner to sirkler som representerer personene i samtalen, og en rett strek mellom dem. Den streken er akselinjen. Alt kameraet gjør, skal skje på den ene siden av den.
Det kan høres nesten for enkelt ut, men det er nettopp poenget. Et diagram tvinger deg til å bestemme deg før opptaket. Hvor står kameraet i første bilde? Hvilken vei ser person A? Hvilken vei ser person B? Når svaret står på papiret, slipper du å gjette i klipperommet uker senere.
I kurset bruker vi egne diagrammer som du kan skrive ut og fylle ut selv. De er laget for å være ryddige og tydelige, ikke pene. En skisse du rekker å tegne på to minutter, blir faktisk brukt på opptaksdagen.
Gulvtape og enkle markører
Det andre verktøyet er fysisk: en stripe maskeringstape på gulvet. Den viser akselinjen i rommet, slik at alle på settet ser hvor kameraet ikke skal krysse. Har du ingen tape, fungerer en snor, en rekke bøker eller en lang planke like godt.
Jeg merker også posisjonene til personene med små kryss. Da kan de reise seg, gå og sette seg igjen uten at avstanden mellom dem endrer seg fra opptak til opptak. Slike detaljer ser du først når klippene legges etter hverandre, og da er det for sent å rette dem.
Til øvelsesscenen med to personer anbefaler vi en bordkant eller to stoler som fast ramme. Med få elementer i bildet blir det lett å se om blikkene treffer riktig side. Du trenger ikke et studio, et stuebord er nok.
- Maskeringstape eller snor for selve akselinjen
- Små kryss for plassering av hver person
- Ett fast bord eller to stoler som ramme
Blikkretning sjekkes på skjermen
Når bildene er tatt, bruker vi klippevinduet som kontrollverktøy. Jeg legger to nærbilder etter hverandre og stiller et enkelt spørsmål: ser det ut som at de to personene ser på hverandre? Hvis begge ser mot høyre ut av bildet, oppfatter publikum at de ser samme vei, ikke mot hverandre.
En liten test jeg ofte gir deltakerne, er å pause på siste ruten i første klipp og første ruten i neste. Se på nesetuppen og blikket. Peker de mot motsatte sider av bildeflaten, henger samtalen sammen. Peker de samme vei, er det som regel akselinjen som er krysset.
Denne kontrollen tar under et minutt per klipp. Den er billig, og den fanger de fleste feil før du har brukt tid på lyd, farge og tempo.
Spillekort som bildestørrelse
Et lite triks vi bruker i undervisningen, er to spillekort på et bord. De representerer personene, og jeg flytter et lite kamera, ofte bare en telefon, rundt dem. Du ser raskt hvilke vinkler som holder seg på riktig side av linjen, og hvilke som ikke gjør det.
Metoden egner seg særlig for deg som er ny og ikke har et sett å øve på. Du kan prøve deg frem i ti minutter ved kjøkkenbordet og få en følelse for hvordan blikkretningen snur når du går over streken. Den følelsen er vanskelig å få bare ved å lese en regel.
Når du senere filmer ekte mennesker, kjenner du igjen mønsteret. Du vet hvor kameraet kan stå, og du vet når en ny posisjon krever en bevisst løsning, for eksempel at en av personene beveger seg i bildet.
Hva verktøyene ikke løser
Ingen av disse hjelpemidlene gjør jobben for deg. En tegning kan være feil, tapen kan flyttes, og et godt klipp kan skjule en regelbrudd som likevel merkes av en oppmerksom seer. Verktøyene er støtte for dømmekraften, ikke erstatning for den.
Det finnes også tilfeller der du bevisst bryter reglene, for eksempel når en scene skal virke forvirrende. Da må du vite hva du gjør, og det er nettopp derfor vi begynner med å lære regelen skikkelig. Du kan ikke bryte noe du ikke kjenner.
Jeg anbefaler derfor å ta imot verktøyene som en arbeidsvane. Bruk dem de første ti scenene du lager, og se hva du ender opp med å beholde. De fleste beholder diagrammet og tapen.
- Et diagram kan være feil hvis du tegner det i hast
- Regler kan brytes, men først når du vet hva de gjør
Slik kommer du i gang
Start med en enkel samtale mellom to personer ved et bord. Tegn akselinjen på et ark, plasser kameraet på én side og bestem blikkretningen for begge. Skriv det ned i to linjer, slik at du kan sjekke det mot opptakene senere.
Film så scenen i tre bildestørrelser fra samme side av linjen: helbilde, halvnært og nærbilde av hver person. Legg klippene etter hverandre og se på blikkene. Er du usikker, tegn diagrammet på nytt og sammenlign.
Gjenta øvelsen med en ny plassering på neste dag. Etter noen runder begynner du å se akselinjen før du har tatt frem kameraet, og da har verktøyene gjort jobben sin.
Gode verktøy for akselinje og blikkretning er enkle: papir, tape, to kort og et kritisk blikk på klippevinduet. Ingen av dem krever dyrt utstyr, og alle kan brukes hjemme. Det viktigste er å bestemme retningen før opptaket og kontrollere den etterpå. Gjør du det jevnlig, blir samtalescener med to personer merkbart enklere å klippe, og seerne følger med uten å tenke på hvor kameraet står.
