Slik bygger vi en bevegelse som holder seg gjennom klippet

Det starter før kameraet står oppe

Når jeg forbereder en øvelse om bevegelse mellom klipp, begynner jeg på papir. Før noen bilder er tatt, tegner jeg opp rommet sett ovenfra og markerer hvor personen starter, hvor hun går og hvor hun stopper. Retningen på bevegelsen bestemmes der, ikke i klipperommet. Hvis personen går fra venstre mot høyre i det første bildet, må hun gjøre det samme i neste, ellers tror øyet at hun har snudd.

Dette høres selvsagt ut, men det er her de fleste feilene oppstår. Man filmer fra to sider uten å ha tenkt gjennom hvilken side bevegelsen hører hjemme på. Når materialet kommer til klipperommet, har man to bilder som ikke kan settes sammen uten et hopp. Derfor ber jeg kursdeltakerne om å tegne først, og la tegningen styre hvor kameraet plasseres.

Tegningen trenger ikke være pen. En strek for veggen, en sirkel for personen og en pil for retningen er nok. Poenget er at alle på settet kan se den samme planen og peke på den når noen lurer på hvor kameraet skal stå.

• Tegn rommet ovenfra før du filmer
• Marker start, slutt og retning med piler
• Bestem kamerasiden før du bestemmer bildestørrelsen

Å filme samme bevegelse flere ganger

For å kunne klippe midt i en bevegelse trenger du materiale som overlapper. Jeg ber deltakerne filme hele bevegelsen i hvert bilde, selv om de bare skal bruke en del av den. En person som reiser seg fra en stol og går mot døren, filmes fra start til slutt i både helbilde og nærbilde. Da finnes det alltid et punkt i begge opptakene der klippet kan sitte.

Det er fristende å spare tid ved å filme bare den delen man tror man trenger. Det er sjelden lurt. Når man sitter i klippet og oppdager at nærbildet starter et halvt sekund for sent, finnes det ingenting å gjøre annet enn å la det hoppe. Et ekstra opptak koster to minutter på settet og sparer mye irritasjon senere.

Jeg minner også om at hver gjentakelse skal ligne forrige. Tempoet, hvilken hånd som brukes og hvor blikket går skal være det samme gang på gang. Her hjelper kontinuitetsloggen, men det forutsetter at man faktisk fører den underveis.

• Film hele bevegelsen i hvert bilde
• Gjenta med samme tempo og samme hånd
• Før loggen mellom hvert opptak

Hvor i bevegelsen skal klippet sitte

Den vanligste tommelfingerregelen er å klippe midt i bevegelsen, ikke ved begynnelsen eller slutten. Når en hånd er på vei mot et dørhåndtak i helbildet og griper det i nærbildet, bærer bevegelsen seende over klippet. Øyet følger handlingen, og skjøten blir nesten usynlig. Klipper man derimot når hånden hviler, ser man skjøten tydelig.

I kurset lar jeg deltakerne prøve begge deler på samme materiale. De klipper først når bevegelsen er ferdig og deretter midt i den, og sammenligner. Forskjellen er oftest åpenbar, også for dem som aldri har klippet før. Det er en liten øvelse, men den gjør regelen til noe man har sett med egne øyne.

Det finnes unntak, og jeg skjuler dem ikke. Noen ganger vil man at klippet skal merkes, for eksempel for å markere et skifte i stemning. Men da skal det være et valg, ikke en tilfeldighet. Man må kjenne regelen før man kan bryte den med hensikt.

Tempoet må være det samme på begge sider

Retningen kan stemme uten at klippet fungerer. Hvis personen går rolig i helbildet og raskt i nærbildet, merker publikum at noe er galt, selv om de ikke kan si hva. Tempo er like viktig som retning, og det er vanskeligere å rette opp i etterkant enn man skulle tro.

Min vane er å telle skritt høyt under opptakene, og å be skuespilleren gjøre det samme før hvert bilde. Det virker banalt, men det gir en felles rytme som holder seg gjennom hele opptaksdagen. Når trettiende gjentakelse har samme puls som den første, er klippingen mye enklere.

I klipperommet kan man justere lengden på klippene litt for å jevne ut små forskjeller, men det er en nødløsning. Tempoet skal helst være riktig fra start. Derfor bruker vi tid på det i øvelsesscenen med to personer, der begge må holde samme gange gjennom flere bilder.

• Tell skritt høyt under opptak
• Gjenta samme rytme i alle bilder
• Bruk klippelengden bare som nødløsning

Hva vi ser etter i klipperommet

Når materialet er filmet, går jeg gjennom det med tre spørsmål. Peker bevegelsen samme vei i begge bildene? Er det samme hånd, samme fot, samme gjenstand i bruk? Og passer farten sammen? Hvis svaret er ja på alle tre, legger jeg klippet og ser det uten lyd. Uten lyd er det lettere å se om overgangen holder.

Deretter ser jeg det med lyd og et par ganger til. Jeg stopper ikke ved første gjennomsyn, fordi små feil ofte dukker opp først når man har sett det tre ganger. En gjenstand som har flyttet seg noen centimeter, eller en arm som er hevet i det ene bildet og senket i det andre, legger man gjerne ikke merke til med en gang.

Deltakerne får en kort sjekkliste de kan følge selv. Den er ikke avansert, men den tvinger dem til å se på materialet systematisk i stedet for å stole på magefølelsen alene. Etter noen runder gjør de det uten listen.

• Peker bevegelsen samme vei i begge bilder
• Er hånd, fot og gjenstand de samme
• Stemmer farten på begge sider av klippet

Hva du kan ta med deg til neste prosjekt

Det viktigste jeg har lært om bevegelse mellom klipp, er at jobben er gjort lenge før klippingen. Tegningen, overlappingen i opptakene og tempoet på settet avgjør mer enn noen teknikk i klipperommet. Klippingen er siste kontroll, ikke redningsaksjon.

Til dem som begynner nå, i høstmørket når det er god tid til å øve innendørs, foreslår jeg en enkel prøve. Filmet en person som går gjennom et rom fra to vinkler, tegn planen først og klipp midt i bevegelsen. Se det så uten lyd og spør deg selv om du kan se skjøten.

Gjør det flere ganger med små variasjoner. Etter fem eller seks forsøk begynner du å se hvor retningen glipper, og da har du kommet langt.