Marit og scenen som ikke ville henge sammen
Marit tok kontakt tidlig i høst etter å ha fulgt den delen av kurset som handler om kontinuitet i scenen. Hun lager korte fortellende videoer på fritiden, og hun hadde filmet en samtale mellom to personer ved et kjøkkenbord. Scenen varte litt over to minutter, og hun var fornøyd med spillet og lyden. Likevel var hun ikke fornøyd med helhetsinntrykket, og hun klarte ikke å si hvorfor.
Jeg ba henne sende scenen og de rå opptakene, og vi satte oss ned for å se på dem sammen. Allerede ved første gjennomsyn merket jeg meg det hun selv hadde sett uten å kunne sette ord på: noe i bildet hoppet. Det var ikke skjermretningen, for den var i orden. Det var små ting som flyttet seg uten at noen hadde flyttet dem.
Jeg forteller om saken her fordi den viser hvor lite som skal til for at en seer mister tråden, og hvor lett det er å rette opp når du vet hva du ser etter.
Hva vi fant da vi så scenen ramme for ramme
Vi stoppet scenen ved hvert klipp og sammenlignet siste bilde før klippet med første bilde etter det. Det første vi la merke til, var kaffekoppen. I det vide bildet sto den ved venstre kant av bordet, i det nære bildet av den ene personen sto den foran henne, og i neste vide bilde var den tilbake til venstre, men nå halvfull i stedet for full.
Deretter fant vi jakken. Den hang over stolryggen i de første opptakene, men lå på bordet i et av nærbildene. Det samme gjaldt posisjonen til hånden hennes: i ett klipp holdt hun koppen, i neste lå hånden flatt på bordet, uten at noen bevegelse forklarte overgangen.
Ingen av disse feilene var store hver for seg. Samlet ga de likevel et uro i scenen som seeren kjenner uten å kunne peke på årsaken. Marit nikket da vi gikk gjennom listen, for hun hadde følt det samme under klippingen.
- Koppen skiftet plass og fyllingsgrad mellom bildene
- Jakken hang på stolen i noen opptak og lå på bordet i andre
- Hånden hennes endret stilling uten en bevegelse som forklarte det
Hvorfor slike avvik oppstår under opptak
Det er verdt å si at Marit ikke hadde gjort noe uvanlig. Slike avvik oppstår nesten alltid når en scene filmes i flere omganger. Mellom hvert opptak drikker skuespilleren av koppen, rører ved jakken, flytter på stolen eller legger fra seg tingene på en ny måte. Ingen legger merke til det på settet, fordi oppmerksomheten er på replikkene og på kameraet.
Problemet viser seg først i klipperommet, når bilder fra ulike opptak legges ved siden av hverandre. Da er det for sent å spørre noen hvordan det så ut. Det som hjelper, er at noen har notert tilstanden før og etter hvert opptak, enten det er du selv eller en annen på settet.
Marit hadde ingen slik notering, og det er helt vanlig for de som filmer alene eller med få folk. Derfor brukte vi mye av samtalen på å snakke om hvordan hun kan gjøre det enklere neste gang, uten at det tar over opptaksdagen.
Hva vi gjorde med materialet hun allerede hadde
Vi startet med det som kunne reddes i klippingen. Der koppen hoppet, valgte vi andre opptak eller flyttet klippepunktet slik at feilen ikke lenger sto ved siden av rettingen. I ett tilfelle viste det seg at et nærbilde fra et annet opptak hadde koppen på riktig sted, og da var løsningen enkel.
Jakken var verre. I to av nærbildene lå den på bordet, og det fantes ikke alternative opptak. Vi løste det ved å kutte bort nærbildet og bruke en reaksjon fra den andre personen i stedet. Det ga en liten endring i rytmen, men scenen ble roligere å se på.
Marit sa underveis at hun aldri hadde tenkt på klipping som å velge bort bilder av hensyn til det seeren ser i bakgrunnen. Det er et poeng jeg gjentar i kurset: kontinuitet handler like mye om hva du lar stå som om hva du filmer.
- Koppen: byttet opptak slik at plassering og fylling stemte
- Jakken: erstattet to nærbilder med reaksjonsbilder
- Hånden: flyttet klippepunktet til midt i en bevegelse
Det Marit gjør annerledes når hun filmer nå
Etter samtalen laget Marit seg et enkelt notat som hun fyller ut ved hvert opptak. Hun skriver ned hva som står på bordet, hvor tingene er plassert, hva personene har på seg og hvilken hånd som holder hva. Hun tar også et stillbilde med telefonen før hvert nytt opptak, slik at hun kan sammenligne uten å måtte huske.
Hun fortalte at det første notatet tok omtrent fem minutter å lage, men at det sparte henne for mye tid under klippingen. Hun slapp å lete etter opptak som passet, fordi hun visste hva hvert av dem inneholdt.
Jeg synes dette er den viktigste endringen en nybegynner kan gjøre. Det krever ikke utstyr eller erfaring, bare vane. Og vanen fungerer like godt for en liten scene ved et kjøkkenbord som for en større produksjon med mange folk.
Hva du kan ta med deg fra saken
Saken viser at kontinuitet ikke er noe som bare tilhører store filmsett. Den gjelder hver gang du filmer en scene i flere opptak, og den gjelder de små tingene mer enn de store. Seeren legger sjelden merke til en bestemt feil, men merker at noe ikke stemmer.
Hvis du har en scene som føles urolig uten at du vet hvorfor, anbefaler jeg å se den ett klipp om gangen og sammenligne siste og første bilde rundt hvert kutt. Se på gjenstander, kostymer og hender, ikke bare på ansiktene.
I kurset øver vi på akkurat dette, og vi bruker øvelsesscenen med to personer til å gå gjennom hver kontroll i praksis.
- Se scenen ett klipp om gangen
- Sammenlign siste og første bilde rundt hvert kutt
- Legg merke til gjenstander og hender, ikke bare ansikter
Marits scene ble ikke perfekt, men den ble rolig å se på, og det var det hun var ute etter. Små avvik i kopper, jakker og hender koster mer enn de ser ut til, og de lar seg som regel rette med litt systematikk. Begynn med et enkelt notat før hvert opptak, og se på scenen med friske øyne før du klipper. Det er en vane som gir deg mer å jobbe med når bildene skal settes sammen.